Bestandsstatus 2019

Det ble fanget mindre laks i Tanavassdraget i 2019 enn det noen gang tidligere har blitt registrert (etter 1972). Overvåkings- og Forskningsgruppa for Tanavassdraget (overvåkingsgruppa/OFG) har nå publisert årets rapport med bestandstatus for laksebestandene i vassdraget. Vi har tatt en prat med en av medlemmene i overvåkingsgruppa, Morten Falkegård, for å få oversikt over hva som er verd å legge spesielt merke til ved årets vurdering.

Les rapporten her. 

Rapporten foreligger nå kun på engelsk, men en norsk oversettelse vil foreligge etter hvert.

Les intervju med Morten etter publiseringen av fjorårets rapport.

  • Overvåkings- og forskningsgruppa (OFG) for Tanavassdraget er oppnevnt av norske og finske myndigheter, og deres oppgave er blant annet å gi en årlig vurdering av bestandssituasjonen for laksebestandene i vassdraget. Les mer om gruppa, deres mandat og overvåkingen av laksebestandene i vassdraget her.
  • Rapporten blir i første omgang utgitt på engelsk siden dette er felles språk for OFG. Rapporten blir siden oversatt til norsk og samisk.
  • Fangsten på norsk side av Tanavassdraget blir oppsummert av TF, og blir årlig publisert i en fangstrapport. Årets rapport er under utarbeidelse.

 

Beregnet fangst basert på vekt på norsk og finsk side av Tanavassdraget fra 1972-2019. Rapporteringsandelen og metode for beregnet fangst er endret flere ganger i løpet av perioden. Våre dagers beregnet fangst er derfor ikke direkte sammenlignbar med tallene fra tidlig i perioden.

 

 Årets laksesesong var totalt sett den svakeste som er registrert basert på fangst. Det ble også registrert betydelig færre laks opp ved tellestasjonene rundt om i vassdraget sammenlignet med i 2018. Kan du kort summere årets lakseoppgang?

Lakseinnsiget til Finnmark var generelt lavt i 2019, og innsiget til Tanavassdraget var ikke noe unntak. Det var spesielt lite smålaks. Det gikk igjen både i fangsten og ved samtlige laksetellinger. Det var stor forskjell i forhold til 2018 som var et relativt godt smålaksår i Tana. Normalt kommer det en smålakstopp i begynnelsen av juli, men den nærmest uteble i sommer.

Oppgangen av tosjøvinterlaks (2SW) var forresten relativt bra. Det viser informasjonen fra fangsten og skjellprøvematerialet. Samtidig var oppgangen av mellomlaks i tellingene relativt bra. God oppgang av tosjøvinterlaks i 2019 gjenspeiler god oppgang av ensjøvinterlaks (diddi) i 2018.

Estimert lakseoppgang forbi sonaren i Polmak i 2018 og 2019 var henholdsvis 32 455 og 21 013 laks. Her er den daglige oppgangen fremstilt.

 

Svak oppgang av smålaks kjenner vi igjen i en rekke andre elver både her i Finnmark og lenger sørover landet. Har dere en teori på hvorfor oppgangen var såpass svak i år?

Det blir bare spekulasjoner, men svikten i oppgangen av smålaks gjaldt altså for hele Finnmark, så det må ha vært faktorer som virket over en større skala enn kun i Tanavassdraget.

Det er nærliggende å peke på forholdene i havet. Det var ikke spesielle forhold i Barentshavet som skulle tilsi at vi skulle oppleve en slik svikt i oppgangen. Det var riktignok lite lodde i havet, og det er i utgangspunktet ikke bra for lakseproduksjonen. Innsiget av laks og bestandsstørrelsen til lodda er til dels korrelert, slik at god loddebestand samfaller med godt innsig av laks. Det har ikke vært spesielt lite lodde i havet, og jeg antar at det er andre mekanismer som har hatt større betydning for mengden smålaks i 2019.

Jeg mener at vi bør ta utgangspunktet i sommeren 2018 da smolten vandret ut fra elvene. Dette var en spesielt varm vår og sommer. Dette kan ha påvirket overlevelsen til smolten på to måter; 1) ved høyere temperatur øker energibehovet, smoltet kommer i energiunderskudd og blir dermed mer sårbar, og 2) utvandringen settes i gang tidligere, slik at smolten kan komme ut i havet før mattilgangen i fjord og på kysten er god. En kombinasjon av disse faktorene kan ha virket spesielt negativt på overlevelsen for post-smolten i 2018.

Aldersgruppen 2-sjøvinterlaks var som du sier mye bedre representert i fangstene. Faktisk ble det fanget mer enn dobbelt så mange laks fra denne aldersgruppa i forhold til i 2018. Disse kommer fra samme smoltårgang (2017) som diddien fra 2018. Har vi en god oppgang av storlaks (3-sjøvinterlaks) i vente neste år?

Ja, det er god sannsynlighet for det. Det er ofte en god korrelasjon mellom mengde ensjøvinterlaks det ene året, tosjøvinterlaks neste, og tresjøvinterlaks det tredje året. Ta f. eks årene 2006-2008, hvor en sterk årgang dominerte oppgangen, og 2008 er et av de sterkeste storlakssesongene i Tana i nyere tid. Neste sommer kan gi bra med storlaks, og hunnlaksene dominerer den aldersgruppa, så forhåpentligvis vil gytebestanden i Tanaelva og de store sideelvene være noe større da, enn de senere årene.

Vi er blitt vant til å se kartet med «trafikklys» for de ulike bestandene/bestandskompleksene i Tanavassdraget. Tilnærmet hele skalaen for bestandsstatus blir brukt på de ulike delene av vassdraget. Som tidligere konkluderer dere det mangler betydelig med gytefisk i Tanaelva og de tre hoved-tilløpselvene Kárášjohka, Iešjohka og Anárjohka som til sammen står for 84 % av potensialet for lakseproduksjon i vassdraget.

Statusen for både Anárjohka og Iešjohka er endret i forhold til i fjorårets vurdering. Hva er årsaken til at disse bestandene har havnet i rød kategori?

Disse elvene har over lengre tid ligget på grensen mot rød kategori. Avgjørende for rød kategori, er blant annet om det har vært et høstbart overskudd fra bestanden når den kommer inn til kysten og før den beskattes (pre fishery abundance). Hvis det har manglet et høstbart overskudd i mer enn et av de fire siste årene, havner bestanden i rød kategori.

For Anárjohka har vi beregnet at det ikke har vært et høstbart overskudd de to siste årene, og for Iešjohka de tre siste årene (2017-2019). For Iešjohka har det jo også kommet inn ny kunnskap fra årets oppgangstelling. En del av grunnlaget for den årlige bestandsstørrelsen har vært at halvt om halvt av hunnlaksen som fanges i nedre del av Kárášjohka skal opp i henholdsvis Kárášjohka og Iešjohka. Årets tellinger indikerer at mindre enn halvparten skal opp Iešjohka, og sluttproduktet er at bestandsstatusen i Iešjohka blir vurdert noe svakere enn tidligere.

Kartet over oppsummerer bestandsstatus i 2016-2019 i de evaluerte delene av Tanavassdraget. De ulike symbolfargene viser status over siste fire år, klassifisert i fem grupper etter følgende definisjon:
1) Sannsynligheten for å nå gytebestandsmålet siste fire år er over 75 % og måloppnåelsen er over 140 % (mørkegrønn farge i kartet nedenfor)
2) Sannsynlighet over 75 %, måloppnåelse under 140 % (lysgrønn)
3) Sannsynlighet mellom 40 og 75 % (gul)
4) Sannsynlighet under 40 %, minst tre av fire år med beskattbart overskudd (oransje)
5) Sannsynlighet under 40 %, mer enn ett år uten beskattbart overskudd (rød)

 

TF gjennomførte altså oppgangsovervåking i Iešjohka i samarbeid med Simsonar i 2019. Særlig oppgangen av mellom- og storlaks over 3 kg var enda lavere enn vi hadde forventet, og kun estimert til 250 laks basert på tellingene. Hvordan var resultatet i forhold til det deres forventninger?

Første reaksjonen var at dette var fryktelig lite laks! Når vi sammenligner med årets oppgang i Kárášjohka og tidligere estimater av bestandsstørrelsen, trenger vi kanskje ikke å være så overrasket over antallet likevel. Det er langt mellom laksene i Iešjohka, og det er ikke rart at vi stadig får innspill fra lokale fiskere om at det er katastrofalt lite laks der.

Sonarlokaliteten i Iešjohka på sommervannstand (foto: TF).

 

Dere viser at beskatningen er betydelig redusert som følge av innføringen av fiskereguleringen i Tanaavtalen som trådte i kraft i 2017. Er reduksjonen tilstrekkelig for at bestandene i f. eks Anárjohka, Kárášjohka og Iešjohka kan gjenoppbygges, og hvilket tidsperspektiv snakker vi eventuelt om?

Vi skal vurdere om det er mulig å gjenoppbygge bestandene i løpet av to laksegenerasjoner (14 år i storlaksbestandene). Dataene viser så langt at samlet beskatning er redusert tilstrekkelig for at det skal lykkes, dersom forutsetningene som er lagt til grunn i gjenoppbyggingsmodellen er riktig. Forvaltningen kan derfor ha is i magen og videreføre gjeldende regulering til tross for et svakt innsig i 2019.

Flere av sideelvene som munner ut til i midtre del av Tanaelva er kategorisert i grønn kategori. Har dere noen teori for at nettopp disse bestandene ser ut til å gjøre det bedre i forhold til de øvrige bestandene?

Det stemmer at sideelvene som munner ut til de midtre og øvre delene av vassdraget, sett bort fra Lákšjohka, er vurdert å gjøre det bra sammenlignet med bestanden i resten av vassdraget. En del av forklaringen kan være at dette er elver som det generelt blir fisket lite i.

Når det gjelder de øvre sideelvene så må vi også ha med oss at grunnlaget for vurderingene ikke er det beste. Grunnlaget er data fra genmix-prosjektet. Genetikken til skjellprøver fra laks fanget i Tanaelva i 2006-2008 og 2011-2012 er analysert, og det har vært mulig å bestemme hvilken av tanabestandene laksene tilhører. Ut fra dette har vi estimert andelen de ulike bestandene utgjør i den samlede lakseoppgangen i vassdraget.

Bestandene i sideelvene Baišjohka, Nilijohka, Akujohka og Gáregasjohka/Karigasjoki er relativt lik genetisk sett, og vi har ikke vært i stand til å vurdere dem hver for seg i materialet fra genmix. Dette er fortsatt hovedgrunnlaget for bestandsvurderingen for disse elvene. I tillegg blir nærmest hele Akujohka-bestanden blir telt hvert år (gytefisktelling), og det meste av Nilijohka blir også telt. Det har vært oppgangstelling i Gáregasjohka et år (2018), mens vi har mindre dekkende tall fra Baišjohka, og den har blitt en slags sekkepost for laks fra bestandene som ikke registreres i de andre elvene.

TF har fulgt opp lengre strekninger av Baišjohka med drivtelling av gytefisk over flere år, og vårt inntrykk er at bestandsstørrelsen i denne sideelva er betydelig overestimert.

Dere er i flere tilfeller nødt til å trekke konklusjonene på et begrenset datagrunnlag. Hva skal eventuelt til for at bestanden ikke kan vurderes pga manglende kunnskap?

Retningslinjene fra NASCO pålegger oss å gjøre en vurdering der vi har noe kunnskap om bestanden. Selv om det er en vanskelig øvelse å gjøre dette på et begrenset grunnlag, er vi altså pålagt å gjøre det. Nå vurderes alle bestandene i vassdraget, enten som enkeltbestand eller som en del av et bestandskompleks, som f. eks Utsjoki med sideelver, Anárjohka med sideelver, Kárášjohka med sideelver osv.

Det er over lenger tid etterlyst mer involvering av lokal kunnskap blant annet i de årlige bestandsvurderingene. I fjor deltok dere på laksemøtene etter endt sesong for å få innspill fra lokale fiskere. I år har TF videresendt lokale erfaringer som er meldt inn i løpet av-, og etter årets sesong. Hvordan har dere brukt den lokale kunnskapen i årets bestandsvurdering?

Bestandsvurderingene baseres på tre elementer; 1) telling av laks (oppgangstelling/gytefisktelling), 2) genetisk gjenkjenning kombinert med fangststatistikk og 3) subjektiv vurdering av beskatningsrate. Den lokale kunnskapen om fiskeutøvelse og forhold for fangst tas med under punkt 3. I praksis skal det likevel en del til for å justere beskatningsratene. Jeg mener at vi har en del å gå på når det kommer til synliggjøringen av når og hvordan vi benytter denne kunnskapen.

Mye av kunnskapen vi får inn i Tana er mer grovkornet enn innspill som Vitenskapelig råd for lakseforvaltning (VRL) får fra enkelte elver andre steder i lande. Dette er naturlig pga Tanavassdragets størrelse. I enkelte elver har lokale observert spesielle gyteområder årlig over mange år, og sender inn detaljert gjengivelser av observasjonene.

En større del av fangsten er tatt på norsk side av vassdraget etter innføringen av Tanaavtalen, men lokalt er man særlig opptatt av byrdefordelingen. Hvilke fiskergrupper og redskaper har blitt mest redusert i form av fangstreduksjon så langt?

Vi ble bedt om å inkludere et kapittel om fangstfordeling i årets rapport, og det har vi gjort. Det har vært tre svært ulike sesonger etter innføringen av avtalen, og spesielt det første året under avtalen (2017) kan knapt sammenlignes med noe annet år med tanke på vannføring og fiskeforhold. Det hadde vært mer interessant å gjøre en vurdering av sannsynlig fangst og fordeling med de gamle reglene. Da hadde man kunne fått et bedre utgangspunkt for å vurdere hvordan avtalen har påvirket byrdefordelingen så langt.

På norsk side er andelen av laks fanget på garn gått en del tilbake hvis man ser på gjennomsnittet fra de tre årene. En viktig årsak er at en del av turistfisket på grensen er overført til norsk side, så det er mer relevant å se på fangstfordelingen for vassdraget sett under ett (norsk + finsk side samlet). I gjennomsnitt har rettighetshavernes fangstandel gått noe tilbake fra 54 til 50 % av den samlede fangsten i vassdraget, mens lokale stangfiskere har fått en noe økt fangstandel, fra 16 til 18 % av totalfangsten. Resten er fordelt mellom tilreisende fiskere og den nye gruppa; ikke-fastboende rettighetshavere på finsk side.

Fangstfordeling mellom fiskergrupper samlet for norsk og finsk side av Tanavassdraget 2006-2019.

Fangstfordeling mellom redskapstyper for norsk og finsk side av Tanavassdraget samlet fra 2006-2019.

 

En bekymring fra både fiskere og lokal forvaltning er at predasjon på lakseparr og smolt i vassdraget gjør et stort innhugg, og er bakgrunnen for de svake laksebestandene vi har i vassdraget nå. Laksebestandene i øvre del av vassdraget er langt unna å oppnå gytebestandsmålene. Samtidig melder fiskerne om at det observeres flere laksepredatorer. Blant annet skal det ha blitt mer gjedde og ørret å få. Foreløpige resultater fra predatorprosjektet viser at både ørret og gjedde spiser laksesmolt på vei ut.

Kan predasjon av smolt «spise opp» de positive effektene fra lavere beskatning, og dermed forsinke gjenoppbyggingen av bestandene?

Predasjon er ikke nøkkelen til den svake bestandsituasjonen for laks i Tanavassdraget, men kan gjøre at vi overestimerer effekten av det reduserte fiske. I utgangspunktet har vi tatt høyde for høy predasjonsrate i modellene som ligger til grunn for gjenoppbyggingen. Det er lagt til grunn en høyere dødelighet enn i vassdrag uten gjeddebestand f.eks, men vi vet ikke om vi treffer. Predasjonsprosjektet har i grunn ikke gitt oss kunnskap som vi kan justere modellene etter, men det har bekreftet at gjedda er en effektiv predator på smolt, og har påvist at mye gjedde i blant annet Iešjohka spiser smolt. Det er alt for lite smoltprodusjon i deler av vassdraget, og predasjonen kan derfor ha relativt stor betydning for smolt som vandrer ut, og dermed mengde laks som kommer tilbake.

Gjedde med stor appetitt for laksesmolt fanget i Tanaelva (foto: Trygve Hansen)

 

For andre gang i nyere tid opplevde vi en stor oppgang av pukkellaks/russerlaks i Tanavassdraget. Til sammen 5 000-6 000 pukkellaks vandret opp i vassdraget hvis vi legger sammen estimert oppgang forbi sonaren i Polmak, med fisk som gytte, eller ble fanget nedenfor sonaren. Hvordan følger overvåkingsgruppa situasjonen fremover? Har dere diskutert hvordan man kan begrense oppgangen til vassdraget, og hindre at den etablerer seg her?  

Overvåkingsgruppa lager kun en syntese av tilgjengelig kunnskap, og har så langt ikke fått konkrete oppdrag eller spørsmål fra forvaltningen om oppfølging av pukkellaksen. Det er naturlig at gruppa gjør en risikovurdering, og denne vil trolig støtte seg til den nasjonale vurderingen fra vitenskapskomiteen for mat og miljø som skal være klar om kort tid.

Etter stor oppgang av pukkellaks (russerlaks) i 2017 og 2019, etterlyses det tiltak for å hindre at den etablerer seg i vassdraget (foto: TF).

 

De siste årene har overvåkingsaktiviteten i vassdraget økt betydelig i dorm av oppgangsregistrering av fisk. Hvilke konkrete planer foreligger for årene som kommer, og hvilke prioriteringer har dere i overvåkingsgruppa?

Det er jo ikke overvåkingsgruppa som har siste ordet her, men det virker som at direktoratet fortsatt vil prioritere sonarovervåkingen i Kárášjohka, videoovervåkingen av Lákšjohka og genetikkanalyse av skjellprøvematerialet. Dessuten skal sonarovervåkingen forbi Polmakholmen i Tanaelva fortsette. De to siste årene har finsk side gjennomført sonarovervåking i Anárjohka, men det fortsetter ikke neste år. Vi har hatt et spesielt ønske om å få til oppgangsovervåking i Máskejohka, og håper at det endelig blir realitet i 2020. Ellers er Iešjohka et åpent spørsmål. Logistikken er jo på plass etter sommerens pilotprosjekt i TF-regi, så det handler kanskje først og fremst om å få på plass midler for gjennomføringen neste år.