Sjøørreten i Tanavassdraget – ny rapport tilgjengelig

Harald Hirsti med sjøørret fanget i nedre del av Tanaelva (foto: Eero Niemelä).

Sjøørreten er den fiskearten i Tanaelva som ved siden av laksen utgjør en ressurs for elvedalens befolkning. Det har vært svært sparsomt med litteratur på norsk om sjøørretbestanden i Tana, men nå er informasjon fra 40 år med kunnskapsinnhenting samlet mellom to permer. Finn rapporten her.

2016_1 Sjøørret i Tanavassdraget_fangst og økologi

Bakgrunnen til rapporten

I 2011 ble data fra 40 år med kunnskapsinnhenting av fangstdata, skjellprøver, og fra ulike runder med prøvefiske publisert i en sjøørretrapport på finsk, ført i pennen av lakseforsker Eero Niemelä. Rapporten ble skrevet som et ledd i det treårige sjøørretprosjektet (2011-13). Prosjektet kartla også sjøørretens vandringsmønster i vassdraget ved hjelp av radiomerkede ørreter. I 2015 finansierte Miljødirektoratet oppdatering av dataene, og TF finansierte oversettelse av teksten til norsk. Rapporten er nylig publisert i Fylkesmannens rapportserie (også på finsk).

Sjøørretbestanden

Fangstene av sjøørret i Tanavassdraget har vært gjennomsnittlig 4 tonn pr sesong siden 1982, og har vært oppe i 7-8 tonn de beste årene.

Det er ørret i store deler av vassdraget, og det er mer enn 1 200 km elvestrekning tilgjengelig for anadrome fiskebestander. Enkelte individer forblir småvokst, eller oppnår økt vekst ved vandring fra småbekker til Tanaelva, eller innsjøer. Andre individer vandrer ut til Tanamunningen og Tanafjorden for å få økt vekst. Denne siste gruppen kategoriseres som sjøørret. Sjøørreten tilbringer somrene i Tanamunningen og overvintrer oppe i vassdraget. Etter 2-4 somre i munningen og fjorden er ørreten klar for å sette i gang gytevandringen.

Utbredelsen av sjøørret i Tanavasdraget (merket med orange). Utbredelsen er kartlagt ut fra intervjuer av lokale fiskere, drivtellinger og fra skjellprøvematerialet fra 1972-2014.

Gytevandringen

Vandringsmønsteret er blitt kartlagt i telemetriprosjektet. De fleste ørretene bruker to sommersesonger på sin gytevandring. Ørreten vandrer et stykke opp i vassdraget første sensommer og høst. Ørret som skal gyte i øvre deler av vassdraget fortsetter sin vandring oppover vassdraget påfølgende vår. Ørretene gyte ofte i små sideelver, og vandringen opp i disse skjer gjerne utpå sensommeren, et helt år etter at de forlot Tanamunningen. Etter gytingen i september, vandrer fiskene gjerne tilbake til Tanaelva eller store sideelver hvor de overvintrer. Vandringen tilbake til Tanamunningen skjer først påfølgende vår, nesten to år etter at de forlot munningen.

Vandringsrute for radiomerket ørret (69 cm). Den ble merket 30. mai i 2011 ca 210 km fra elvemunningen. Da den ble merket var den en utgytt ørret på vei mot munningen for å spise seg opp igjen. Den ble 2,5 måneder i Tanamunningen før den startet på vandringen opp elva igjen. Den overvintret ca 10 mil opp i elva, og fortsatte vandringen opp elva påfølgende vår (2012). Den vandret opp til Anárjohka og sideelva Goššjohka hvor den gytte tidlig i september. Etter gytingen slapp øreten seg ned til selve Anárjohka hvor den overvintret. Data fra telemtriprosjektet (Panu Orell)

Fangstmønster

Fangsten at ørret er både preget av vandringsmønsteret til ørreten og ikke minst fiskeaktiviteten. Mens fangsten på både norsk og finsk side av riksgrensestrekningen i første rekke gjøres som bifangst i laksefisket, er det ørreten som er målet for dorgefisket i Tanamunningen.

På grensestrekningen fanges det mest ørret i begge endene av fiskesesongen, mens det beste fisket i Tanamunningen som regel er de første ukene etter at fiskesesongen starter der 15. juli.

Fisket i munningen er viktig, og tradisjonelt har en overvekt av fangsten blitt tatt på norsk side. En noe økende andel er de siste årene fanget på finsk side, og i 2010 ble det fanget mest ørret på finsk side.

På norsk side fanges om lag 90 % av fangsten på stang, og turister fanger 10-20 % av fangsten. Lokale fiskere fanger mest ørret også i det finske fisket, men turister tar i gjennomsnitt 40 % av fangsten der.

Norsk og finsk fangst av sjøørret i Tanavassdraget i total vekt (venstre) og fordelingen av fangsten mellom de to land (høyre). Den finske fangsten i perioden 1967-71 er rapportert av fiskefellesskapene.

En bestand i vekst?

Lokale fiskere er av den klare oppfatning at ørretbestanden har økt i størrelse, og at det er mer stor ørret å få både i Tanamunningen og oppe i vassdraget. Det finnes ingen årlig overvåking av gytebestanden av ørret i Tana, og rapportert fangst har heller blitt redusert noe de siste årene. Basert på skjellprøvetatt ørret kan man likevel si at mengden større ørret har økt, og dessuten at andelen flergangsgytere har økt i fangstene utover 2000-tallet.  

Sjøørretfangstene (kg) og fangstandelene etter sjøaldersgruppe (0–6 sjøår og flergangsgytere) på finsk side av Tanaelva. Figuren er basert på skjelprøvetett ørret.

Beskatningsråd

Det er ikke satt noen referanse punkt på hvor stort potensiale det er for ørretproduksjon i vassdraget på samme måte som for laksebestandene. Det finnes heller ingen beregninger for hvor stor gytebestanden av sjøørreten faktisk er. Dette er faktorer som gjør det vanskelig å gi spesifikke beskatningsråd for ørretfisket. Videre er det heller ikke kartlagt om Tanaørreten bør regnes som ulike bestander, og dermed ulike forvaltningsenheter, på samme måte som Tanalaksen.

Avslutningsvis i rapporten blir det gitt beskatningsråd ut i fra to faktorer; 1) sjøørretens økologi og 2) hensyn til beskatning av laks.

Med bakgrunn i ørretens økologi, bør minstemålet for ørret heves til 50 cm. Dette innebærer at ørretene får sjansen til å gyte første gang før de fanges. Videre bør det ikke tillates fiske i de mindre sideelvene/bekkene som er viktig som oppvekstområde for både ørret og laks.

Prøvefiske i Tanaelva utover september viser at en økt fiskesesong etter ørret også vil beskatte laks. Det konkluderes med at det er størst potensiale for utvidelse i sesong i nedre del av Tanaelva, mens økning i andre steder i vassdraget må gjøres først etter nøye overveielse og tydelig utpeking av fiskeområde.