Gytebestandsmål

Gytebestandsmålet beskriver hvor mye laks som må være til stede i elva ved gyting for at elva skal oppfylle sitt potesial for smoltproduksjon. Målet er angitt som antall gytte rognkorn, antall kg hunnfisk og antall hunnfisk. Gevinsten ved å oppnå gytebestandsmålet er en større sansynlighet for en god lakseoppgang en laksegenerasjon senere.   

Den målbaserte forvaltningen er et resultat av at en føre var tilnærming Norge har forpliktet seg til gjennom internasjonale avtaler. Avtalene ble fulgt opp gjennom stortingsproposisjonen «Om vern av villaksen og ferdigstilling av nasjonale laksevassdrag og laksefjorder». De første Gytebestandsmålene ble gitt i 2007, og i dag er det gitt mål for i alt 439 norske elver.

Tanavassdraget var av de første elvene som fikk gytebestandsmål. Det er gitt separate mål for de forskjellige sideelvene i tillegg til hovedelva.

Tab 1Oversikt over beregnet gytebestandsmål i Tanavassdraget. Kilde: Hindar mfl. 2007/ Overvåkingsgruppen for Tanavassdraget.

Utviklingen av gytebestandsmålene er gjort ved en standardisert metode hvor en tar utgangspunkt i tilgjengelig elveareal, og kunnskap om hvor velegnet arealet er til gyting og som oppvekstområde for ungfisk. Ut fra beskaffenheten blir det angitt hvor mange rognkorn pr m2 som kreves for at ungfiskpotensialet i elva blir oppfylt. Sideelver som Máskejohka og Láksjohka har f. eks mye tilgjengelig produksjonsareal, mens Levvajohka og Vàlljohka har lite tilgjengelig produksjonsareal (Tab 1).

Les mer om utviklingen av gytebestandsmålene her.

Måloppnåelse

For øyeblikket er det bare mulig å ha en bestandsspesifikk vurdering av måloppnåelsen i 5 av de norske sideelvene i Tanavassdraget. De tjener som indikatorer for hvordan det står til i de forskjellige delene av vassdraget. Máskejohka representerer de nedre deler av vassdraget, Láksjohka og Váljohka representerer de midtre deler av vassdraget, og Iesjohka og Kárasjohka representerer de øvre deler av vassdraget.

Måloppnåelsen kan evalueres på flere forskjellige vis. En kan telle direkte hvor mye laks som er til stede i elva i gytetida ved drivtelling. En kan overvåke oppgang av laks med video eller akustikk (Didson/Simsonar) og trekke fra fangsten i den aktuelle elva. En tredje mulighet er å kombinere estimater av fangstraten med fangststatistikk. For å lage pålitelige estimater av fangstraten må en da bruke overvåkingsdata fra sammenlignbare elver.

Vurdering av måloppnåelse i Tanavassdraget

Måloppnåelsen av Láksjohka er evaluert på grunnlag av videoen som har overvåket oppgangen siden 2009. En har en god oversikt over fangstraten i øvre del av Karasjohka etter at den oppgangen ble overvåket med akustikk (DIDSON) i 2010. Oppgangen i Karasjohka ble overvåket med Simsonar i 2012. De øvrige sideelvene er evaluert på grunnlag av en kombinasjon av et estimat av fangstraten med fangststatistikken (se rapporten til overvåkingsgruppen – nr. 1, 2012, side 60-78- for nærmere forklaring av metode for evaluering av måloppnåelsen). 

Beregnet måloppnåelse for sideelvene i Tanavassdraget var i perioden 2009-11 jevnt over lav. Det er dessuten lavere måloppnåelse i sideelvene som er høyt oppe i vassdraget kontra sideelvene som renner ut nærmere utløpet av hovedelva. Gjennomsnittlig måloppnåelse for årene 2009-11 var for Máskejohka 50 %, mens Kárášjohka og Iešjohka med hadde henholdsvis 18- og 17 % måloppnåelse (fig. 2 til venstre).

Figur 1: Gjennomsnittlig prosentvis måloppnåelse for årene 2009, 2010 og 2011 målt opp mot gytebestandsmålene for norske sideelver i Tanavassdraget (figur til venstre) og gjennomsnittlig samlet totalbeskatning (kyst+hovedelv+sideelv) for årene 2009 og 2010 av de ulike laksebestandene i Tanavassdraget (figur høyre). Kilde: figurene er laget på grunnlag av data fra vitenskapelig råd for lakseforvaltning og overvåkningsgruppen for Tanavassdraget.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Gevinsten med å oppnå gytebestandsmålene – et regneeksempel

Gevinsten av å oppnå gytebestandsmålene er enorme. Overvåkingsgruppen for Tanavassdraget presenterte følgende regneeksempel i årets statusrapport (2012) som er illustrert i tab 2; Gytebestandsmålet for Kárášjohka er ca. 11 500 kg hunnlaks, beregnet produksjonspotensiale for smolt er rundt 195 000. Med 100 % måloppnåelse kombinert med god sjøoverlevelse, vil innsiget av laks til kysten en laksegenerasjon senere bli enormt, nesten 30 000 laks som hører til i Kárášjohka. Dette fører til at bestanden kan tåle svært høyt uttak av laks (se tab 1). Med lav måloppnåelsen (20 %) produseres det naturligvis langt mindre smolt noe som igjen fører til mindre innsig av laks til kysten (knapt 6 000 ved 20 % måloppnåelse) og dertil blir tålt total beskatning langt lavere. I de tre siste årene har måloppnåelsen for Kárášjohka vært i gjennomsnitt 18 %. Sjøoverlevelsen har i samme periode vært relativt høy.

 

Tabell 1: Antall smolt ut, innsig (antall laks til kysten) og antall laks som kan fiskes opp ved ulik grad av måloppnåelse når sjøoverlevelsen er bra. Kilde: Overvåkningsgruppen for Tanavassdraget.

 

 

 

I eksemplet over er det benyttet høy sjøoverlevelse (15 %). Dersom sjøoverlevelsen er lav (5 %) er det økt dødelighet hos smolten, og innsiget av laks reduseres betraktelig. Bestanden vil da kun tåle begrenset uttak av laks. Regneeksempelet illusterer to ting: 1) Høy måloppnåelse (nok laks igjen ved gyting) i de ulike elvene vil samlet gi fenomenalt store mengder laks som kan fanges en generasjon senere uten at dette går utover måloppnåelsen. 2) forvaltningen må være fleksibel og uttaket av laks bør ligge på et nivå som er innenfor de rammene naturen setter.

Beskatning på blandete bestander

I Tanavassdraget finnes det i dag 20-30 unike bestander av laks. Ei hovedutfordring i Tana er at en stor del av fisket skjer på steder hvor mange av bestandene er samlet; på kysten og i hovedelva. Et slikt fiske beskatter både bestander som ikke sliter med å oppnå gytebestandsmålet, og bestander som oppnår det. Kunnskap om når de forskjellige bestandene vandrer opp hovedelva er viktig for at forvaltningen skal kunne rette fangsttrykket mot bestander som holder seg innenfor gytebestandsmålet.

Akkumulert beskatning

Tanavassdraget er det en unik utfordring i forhold til de fleste andre vassdrag; laksen blir utsatt for en akkumulert beskatning. Den blir drevet fangst på over store strekninger og med forskjellige fiskemetoder; på kysten, i fjorden, i hovedelva, og i sideelvene. Selv om de forskjellige fiskeriene er bærekraftig hver for seg, er det samlede fangsttrykket stort.

Overvåkingsgruppa for Tanavassdraget viser i årets rapport (2012) et eksempel på effekten av det akkumulerte fisket som blir drevet i Tana. Det er beregnet at fangstprosenten for laks fra Iesjohka er 19 % i kyst og fjordfisket, 20 % i nedre del av hovedelva, 63 % i riksgrensestrekningen og 50 % i Iesjohka. Fangstprosenten for de forskjellige strekningene er regnet ut fra antallet laks som ankommer henholdsvis kysten, nedre Tana, riksgrensestrekningen og Iesjohka (for nærmere forklaring; se overvåkingsgruppas rapport side 81-83).

Et regneeksempel: Dersom 10 000 Iesjohka-laks ankommer kysten vil 1 900 laks (19 %) bli fanget i kystfisket, 1 620 laks (20 % av 8 100) fanget i nedre del av Tana, 4 082 laks (63 % av 6 480) bli fanget i riksgrensestrekningen og 1 199 laks (50 % av 2 398) bli fanget i Karasjohka. Fra det totale innsiget sitter en igjen med bare 12 % (1 199 laks) av Iesjohka-laksen ved gyting.

Eksemplet er nyttig for å demonstrere effekten av å redusere fisket i forskjellig faser av fangsten. Dersom en velger å fjerne hele fisket i nedre del av elva, sitter en igjen med 15 % av bestanden før den ble utsatt for fangst; en økning på 25 %. Dersom en i stedet reduserer fangstandelen i hver av fasene til 15 % i kystfiske, 15 % i nedre del av elva, 50 % i riksgrensestrekningen og 30 % i Iesjohka, vil en mer enn doble antallet laks som kan delta i gytingen. Det lønner seg med andre ord å samarbeide om begrensningen av fisket, og å fordele byrden med å redusere fangsttrykket på alle de forskjellige fasene av fisket.