Gytebestandsmål

Laks har gått fra å være i overflod til å bli en knapphetsressurs i løpet av få tiår. Dette har tvunget frem en forvaltning som fokuserer på at enkeltbestandene skal utnytte sine respektive produksjonspotensial. Siden 2008 har de viktigste lakseelvene i Norge blitt forvaltet opp mot gitte mål, målt i mengde laks i elva ved gyting.

Hva er gytebestandsmål

Gytebestandsmålet er bestandsspesifikke referansepunkt som de ulike bestandene forvaltet opp mot. Målet er gitt som antall rognkorn som skal gytes for at bestanden skal være fullrekruttert. Målet oversettes til kg hunnlaks og antall hunnlaks for at det skal være praktisk mulig å følge opp måloppnåelsen. Bakgrunnen for at referansepunktene er kunnskapen om at det vil bli flere laks i neste generasjon jo flere voksen laks som gyter i elva; men bare inn til et gitt punkt. Elva har ikke utømmelig plass yngel, og ved et gitt punkt vil ikke flere rekrutter føre til at flere yngel overlever til de er smolt (se figur 1).

Fig 1: Teoretisk bakgrunn for gytebestandsmål. Flere rekrutter vil gi flere gytelaks. Siden elvene ikke har ubegrenset med skjul, vil fordelen med å få flere rekrutter etter hvert gradvis minke og til slutt gå i null; kurven flater ut. Antallet gytefisk som skal til for at bestanden er fullrekruttert utgjør gytebestandsmålet.

Hvordan beregnes gytebestandsmålet

Gytebestandsmålet beregnes ut fra to hovedkriterier; nemlig vanndekket areal, og en antakelse av hvor produktiv det vanndekkede arealet er. De ulike elvene er i dag delt inne kategorier for produktivitet. Kategoriene er gitt som antall gytte rognkort som må til for at produksjonspotensialet i de spesifikke elvene blir oppnådd. Gruppene er henholdsvis 1, 2, 4 og 6 rognkorn/m2. Utgangspunktet for metoden er langvarige studier i enkelte vassdrag. Kunnskap fra et vassdrag er overførbar til andre. Valg av kategori blir gjort på grunnlag av lokal og forskningsbasert kunnskap om de ulike elveløpene. Metoden som fortsatt er i bruk betegnes som et førstegenerasjons gytebestandsmål. Det jobbes for tiden med å utvikle et andregenerasjons gytebestandsmål som gis på grunnlag av kartlegging av de ulike elvene i felt.

For mer kunnskap om gytebestandsmål, se Miljødirektoratets hjemmeside.

Gytebestandsmål i Tanavassdraget

Tanavassdraget var av de første elvene som fikk gytebestandsmål her i landet (2007). Det ble da beregnet at det burde stå igjen i underkant 55 tonn hunnlaks i vassdraget ved gyting for at bestandene skulle være fullrekruttert.

I 2013 ble det satt i gang et arbeid med å revidere gytebestandsmålet i Tana. I første omgang er målene for de ulike sideelvene justert ved hjelp av metoden fra førstegenerasjons mål, men ved å legge til grunn mer av både lokal og forskerbasert kunnskap. Det har også vært sentralt å gi den finske siden av vassdraget mål ut fra den samme metoden som er benyttet i Norge. Før jul var endelig rapporten fra kartleggingen klar til publisering. Målene er gitt for hver sideelv, og det samlede målet er nå beregnet å være knapt 52 tonn hunnlaks (tabell 1).

Oversikt over beregnet gytebestandsmål for Tanavassdraget (hentet fra NINA-rapport 1087)

Les NINA rapport 1087 her:

NINA Report 1087 – Tana revised spawning targets

Andre generasjons mål

Parallelt er det satt i gang et arbeid med å gi hele vassdraget nye mål med metodikken til andregenerasjons mål. Denne metodikken krever mye innsats i felt. Heldigvis er en stor kartleggingsjobb allerede gjort med en metode som er oversettbar til den aktuelle metoden. Feltinnsatsen startet for alvor sommeren 2014. Da utførte RKTL en kartlegging av hovedelva, mens TF bidro med kartlegging av de to sideelvene Lákšjohka og Iškorasjohka.

Habitatkartlegging av sideelver (Foto: Aila Sarre og Narve S. Johansen)

Hvordan evalueres gytebestandsmålet

Det er flere måter å undersøke hvor mye laks som står igjen i et vassdrag ved gyting. I et vassdrag som Tana er det imidlertid umulig å ha full oversikt i alle bestander. Ideelt sett burde laksen telles på vei opp, slik at en ved å trekke fra fangst ville ha full oversikt over hvor mye fisk som var i de ulike elvene. Eventuelt kan en basere seg på gytefisktelling ved drivtelling like før gytetiden settes i gang. Et tredje alternativ er å benytte rapportert fangst som en indeks for hvor mye laks som står igjen i elva. Kjenner en til beskatningstrykket i vassdraget, kan en benytte denne for å finne antall laks ved gyting.

Les mer om gytefisk telling i Tanavassdraget

Les mer om videoovervåkingen av  Lákšjohka og Utsjoki

Fem av de norske sideelvene har blitt evaluert siden 2008. Av dem er kunnskapsnivået for Lákšjohka klart best. Lakseoppgangen i denne sideelva har blitt videoovervåket siden 2009. Også Kárášjohka har en relativt god kontroll på etter to sesonger med sonarovervåking av oppgangen. Kárášjohka i tillegg til sideelvene Máskejohka, Iešjohka og Váljohka blir evaluert med utgangspunkt i fangstrapporter. Deler av omfattende skjellprøvematerialet fra Tanaelva, er genetisk analysert, og har gitt verdifull kunnskap om når laks fra ulike bestander blir beskattet i vassdraget.

Måloppnåelse i Tana

Måloppnåelsen i Tanavassdraget har de siste årene vært svært lav, og det er de store sideelvene langt oppe i vassdraget; Kárášjohka, Iešjohka og Anárjohka, som gjør det dårligst. Også sideelva Lákšjohka har hatt svak oppgang, og dermed lav måloppnåelse flere av de siste årene. Det er beregnet at de store sideelvene oppe i vassdraget bare har en tredjedels av gytelaksen som skal til for å sikre at elvene er fullrekruttert. Ungfiskundersøkelser viser da også at at øvre deler av Iešjohka knapt bidrar til lakseproduksjon lenger. Bestanden har over lang tid vært overbeskattet. Særlig er det storlaksbestandene i de øvre sideelvene det uttrykkes bekymring for .