Tanavassdragets Fiskeforvaltning (TF) offentliggjør nå en rapport med ovennevnte tittel. Der gis en oversikt over det mer enn 6000 år gamle laksefisket i vassdraget, som også er et bærende element i den samiske kulturen i denne regionen. Størstedelen av vassdraget på norsk side er for øvrig også den nest nyeste delen av Norge, hvor grensen ble trukket så sent som i 1751.

De eldste skriftlige kildene er fra slutten av 1500-tallet. Frem mot vår egen tid viser de at befolkningen langs vassdraget har forvaltet laksefisket selv, ikke minst hvordan de har holdt alle typer predatorer under streng kontroll. Faktisk ble det også drevet en ganske omfattende selfangst i vassdraget til like før andre verdenskrig. Det som også kjennetegner de hundreårene vi har en viss oversikt over, er enorme bestandsvariasjoner. Det kunne gå fra et helt enestående fiske ett år, til katastrofe året etter. Det gis også en oversikt over gamle fiskemetoder, lokale samarbeidstiltak på tvers av grenselinjen, andre fiskearter som har vært utnyttet, og felles finsk-norske fiskeregler siden de første i 1872-73.

Rapporten drøfter også grunnlaget for dagens forvaltning, nemlig at dette er et vassdrag nærmest i sin opprinnelige naturtilstand, hvor laks og predatorer har tilpasset seg hverandre. Predasjon har dermed ikke noen negativ innvirkning på laksebestanden, men at det kun er overfiske gjennom de siste tiårene som er årsak til at laksebestanden(e) har gått tilbake.

I dette bildet ser man fullstendig bort fra at det i relativt sen etterkrigstid har skjedd en grunnleggende endring i forvaltningen av alle fiske-, fugle- og dyrearter som spiser laksunger og voksen laks. Det gamle, tradisjonelle og uskrevne forvaltningsregimet hvor lokalbefolkningen selv i prinsippet holdt alle typer predatorer på et minst mulig skadelig nivå, er blitt kriminalisert og dermed blitt omtrent helt borte.

En rimelig antakelse er derfor at laksunger, og til dels også voksen laks, blir utsatt for et nytt, meget sterkt predasjonspress som har negativ innvirkning på bestanden.

I rapporten stilles det spørsmål ved om det er holdbart å holde fast ved hovedpostulatet om at det nærmest bare er overfiske som er årsak til bestandsnedgangen i vassdraget, og der er to viktige premisser for spørsmålet.

Det ene er at garnfisket etter tanalaksen i sjø og elv er blitt systematisk redusert de sist 50 – 60 årene, og er nå nede på et absolutt minimum. Det andre er som nevnt at man har fått en meget sterk økning av alle typer predatorer i vassdraget, etter at den tradisjonelle predatorforvaltningen er blitt forbudt.

Hvorfor vurderes ikke slike forhold. Dét kan være i strid med både forsknings- og forvaltningsetiske prinsipper.

I forbindelse med dette vises det også til nasjonale og internasjonale bestemmelser om at både forskning og forvaltning er forpliktet til å ta hensyn til tradisjonell kunnskap, men at dette i liten grad er fulgt opp i praksis når det gjelder bestandsvurderingene for Tanavassdraget.

Rapporten er ført i pennen av dr. philos Steinar Pedersen, som er ansvarlig for innholdet. Hans hovedarbeidsfelt som historiker er samisk grenseoverskridende ressursbruk mellom Norge og Finland, og retten til laksefisket i Tanavassdraget.

Les mer om rapporten her; Tradisjonell kunnskap og laks Tanavassdraget Steinar Pedersen 2021