Garnfiske

Tanavassdraget er et av de få vassdrag i Norge der det fortsatt er et levende laksefiske med bundne redskaper. Tilgangen til laksen har utformet en egenartet elvesamisk kultur i Tanadalen, noe som blant annet gjenspeiles i språket.

Retten til å fiske med tradisjonelle garnredskaper i vassdraget har bakgrunn i historisk bruk og sedvane og er hjemlet i Tanaloven på norsk side. Med den opprinnelige Tanaloven fra 1888 la myndighetene fiskeretten til den jordbrukende befolkning i elvedalen. Hensikten var å sikre at personer med tilknytning til Tanavassdraget beholdt fiskeretten de hadde ervervet gjennom alders tids bruk. Også på finsk side ble rettigheten gitt til de opprinnelige gårdene i dalen. Etterhvert som eiendommene er splittet opp der, har antall rettighetshavere økt, men den enkelte må ha en tilstrekkelig størrelse på eiendommen og være bofast for å kunne utøve garnfiske.

Garnredskapene som brukes i Tana kan deles inn i passive (stengsel og stågarn) og aktive redskaper (drivgarn). Frem til 2017 var det også tillatt å bruke kastenot i øvre deler av vassdraget. Garnfisket har blitt betydelig redusert de siste tiårene, og basert på registreringer av antall faststående bruk, var det en reduksjon på 70 % fra 1984 til 2010. Det ble registrert henholdsvis 697 og 222 aktive faststående bruk de to årene.

Også fisket med drivgarn har blitt redusert de siste årene. Ved inngåelsen av Tanaavtalen i 2017 ble garnfisket videre begrenset, både ved kortere sesong, færre dager i uka for drivgarn og stågarn, og færre bruk pr. fisker (fra 2 til 1 aktivt bruk).

Drivgarn

Drivgarnsfiske foregår i dag mellom 1. og 15. juni, og kun to døgn i uka. Frem til 2017 var fisket åpent fra 20. mai til 15. juni, og med tre åpne døgn i uka. Fisket sitter i ryggmargen til fiskerettshaverne og deres medhjelpere, og har vært synonymt med vår, og markerer starten på en ny fiskesesong.

Fisket utøves ved at en båt følger strømmen med et drivgarn. Garnet holdes stramt ved hjelp av en såkalt kiosk () som fungerer som en oterfjøl. Å drive over et område med laks gir ikke nødvendigvis fangst. Man kjenner ofte at det er fisk ved garnet uten at den setter seg fast. Laksen smyger seg gjerne under undertelna, og denne må vektes med riktig mengde bly i forhold til fiskeplassen og vannføringen. Det er som regel lettest å få fangst når man kan presse fisken mot en grunne. Sikten er også avgjørende, og fangstene blir som regel best når det enda er dårlig sikt i elva.

Drivgarnsfisket (golgadeapmi) ble beskrevet av Jakob Fellman som var prest i Utsjoki mellom 1820-1832. Golgadeapmi var sporadisk i bruk i øvre del av vassdraget frem til mellomkrigstiden. Først på 1930-tallet skjedde det en sterk økning av dette fisket, spesielt i den nedre del av elva.

Fiskeoppsyn Nils Pavelsen, som hadde vært oppsyn i 31 år, fortalte i 1926 følgende om bruken av drivgarn i nedre del av elva:

“Drivgarn brukes ikke mellem Seida og Langnes; men derimot paa en strekning av 6-700 meter mellem Seidafos og Seida. …Drivgarnfiske foregaar om vaaren like efterat elven er gaatt op, indtil de almindelige laksestengsler er satt op. Hele fisket staar paa i 10-20 døgn.(…)”

Først i 1934 kom drivgarnet i bruk nedstrøms Seida. Fra da av ble det en sterk økning av antall drivgarn. Fiskere fra andre deler av vassdraget nedover til Tana og deltok i det nye og effektive fisket. Som eksempel på økningen i fisket, var det 32 drivgarn i bruk nedenfor Tana bru i 1935, mens det i 1936 var økt til 60 drivgarn. Det oppsto stor strid mellom fiskerne og i 1937 ble det derfor ei endring av reglene slik at drivgarn deretter bare kunne brukes i den sonen hvor vedkommende fisker hadde laksebrev.

Ved innføring av ny overenskomst for fiske i Tanavassdraget i 1938 ble flere begrensninger pålagt drivgarnsfisket; maksimum lengde på drivgarna 45 m, avstanden mellom to drivgarn måtte minst være 200 m, og de måtte ikke brukes nærmere stengsel enn 100 m. Det måtte ikke drives lenger strekning enn 500 m om gangen og det måtte ikke brukes mer enn en båt. Disse detaljene ble tatt inn for å begrense drivgarnas effektivitet, men også for å hindre at drivgarn ble brukt i forbindelse med ulovlig goldinfiske. Dette var et fiske der drivgarn nådde tvers over hele elva, og man drev nedover mot et overstengsel. Fisk som ble samlet mot overstengslet ble fanget med kastenot. I 1938 ble drivgarn forbudt fra og med 15. juni til og med 30. april, og fredningstiden pr uke var et døgn og 6 timer. Reglene ble innført etter påtrykk fra fiskere oppe i vassdraget, men det var stor misnøye i nedre del av Tana.

I 1953 ble ukefredninga for bundende redskap økt til 3 døgn, med unntak av Tanaelva opp til sone 7. I 1979 ble ukefredninga økt til fire døgn for hele vassdraget. Samtidig ble det innført forbudet mot monofilgarn, noe som var viktig for å dempe drivgarnas beskatning.

Drivgarnsfiske i Boratbokča, på finsk side av Storfossen, begynte rundt 1975, og dette fisket har i perioder vært svært effektivt. Fisket opphørte der i 2012 da den finske forvaltningen forbød fisket på denne statlige eiendommen.

Fiskere på norsk side er knyttet til sin fiskesone, og det er 51 av dem i Tana kommune. Enkelte soner er kjent som gode drivgarnssoner, mens andre er ikke egnet. Hver sone har sin ideelle vannføring for drivgarnsfiske. De største samlede fangstene har tidligere kommet ved tidlig isgang og flom. På begynnelsen av 2000-tallet inntraff isgangen og vårflommen tidligere enn normalt, noe som gjorde det mulig å fiske med drivgarn nesten hele den tillatte fiskeperioden (på det tidspunktet fra 20. mai til 15. juni). Drivgarnsfangstene var store i disse årene, og flere fiskere skal ha latt være å sette ut stengsel eller stågarn senere på sesongen.

Det er i dag få soner igjen med et betydelig drivgarnsfiske sammenlignet med for noen tiår siden. Fiskerne slipper til en stor grad å vente i kø før de kan gjennomføre et driv. Dette er også erfaringen etter at sesonglengden ble redusert til kun 4 døgn i året fra 2017. Den samlede drivgarnsfangsten på norsk side har vært mellom 2,5 og 4 tonn disse årene. Så sent som 2016 ble det fanget 10 tonn, som da var den beste fangsten siden 2008 (15 tonn). De siste årene har mellom 66 og 90 norske fiskere rapportert fangst på drivgarn, de aller fleste av disse fisker i Tana kommune.

Regler

• Drivgarnsfiske kan kun utøves i egen fiskesone. Sonene skal være merket med hvite, nummererte skilt. Fiskeren er selv ansvarlig for å kjenne grensene på sonen. Dersom to laksebreveiere fra to tilstøtende soner fisker sammen, kan de fiske aktivt over sonegrensen.
• Laksebreveier eller hustandsmedlem avgjør selv hvem drivgarnfisket skal utøves sammen med. Forutsetningen er at utpekt deltaker har gyldig fiskekort og er fast bosatt og registrert i folkeregisteret i en av elvedalens kommuner. Laksebreveier eller hustandsmedlem kan også ha med barn, barnebarn, forelder eller søsken, uavhengig om vedkommende er bosatt i eller utenfor elvedalen.
• Drivgarnsfiske kan utøves to døgn i uka, fra mandag kl. 1800 til onsdag kl. 1800, fra 1. til 15. juni.
• Drivgarnet kan være inntil 45 meter langt, og maskevidden skal minimum være 58 mm, målt fra knutes midtpunkt til knutes midtpunkt når garnet er vått.
• Det er kun tillatt å bruke tråd av hamp, bomull, nylonbindetråd eller spunnet nylon (nylon, perlon, terylene). Ved bruk av spunnet nylon skal enkeltfilamentene i tråden være maksimalt 8 denier. Det er ikke tillatt å bruke gjennomsiktig materiale, som monofilament nylon.
• Det er ikke tillatt å fiske med drivgarn samtidig som man har et faststående til fiske etter laks, sjøørret og sjørøye ute.
• Drivingen kan foregå inntil 500 m. Under drivingen kan det kun benyttes en båt.
• Ved drivgarnsfiske skal avstanden mellom to bruk være minimum 200 m.
• Det er forbudt å fiske og å sette ut redskap fra båt med motoren i gang.
• Fredningsområde: Ved sideelv hvor laks går opp, må det i hovedelv på sideelvas side av djupålen ikke brukes drivgarn stengsel nedstrøms fra sideelva nærmere enn 200 meter fra samløpet av sideelv og hovedelv.
• Det er ikke tillatt å fange laksestøing, og disse skal settes ut.

Stengsel

Stengselfisket er det eldste fisket som fortsatt pågår i dag. Skriftlige kilder dokumenterer at fisket var veletablert allerede på 1600—tallet, og fisket har trolig foregått i lang tid før det.

Tverrstengsel!??

Et stengsel består av en fangstende del, enten krokgarn (joddu), eller not (buoddu), samt flere ulike ledeanordninger som skal føre laksen inn til den fangstende delen. I dag kan er kun joddu som er i bruk, og et stengsel kan ha fra en til tre jodduer i et stengsel.

Oppsett av stengsel; hvordan finne plassen?

Stengselets utforming var ikke definert i forskriftene før 1990. Årsaken er de store variasjoner i byggemåten, avhengig av strøm og botnforhold på stedet, og at det er vanskelig å gi en dekkende definisjon. Fra gammel tid var det var bare bestemmelser som antydet byggemåten.

I den Kongelige plakat fra 1872 stod det at alle laksegjerder eller stengsler må være tatt opp og brakt på land, riset måtte være tatt opp innen 20. september og faste stolper, bukker og steinbelegning innen 1. desember. Dette forteller at stengslene har funksjon og form som gjerder, de leder fisk langs gjerdet til en fangstende del som den gang besto av ruser eller garn. Det går også fram at gjerdene var bygd av ris og at stolper og steinbelagte bukker holdt gjerdet på plass.

I 1979 ble satt visse rammebestemmelser for hvordan stengsler kunne være bygd som ledd i å begrense beskatninga. Det ble satt maksimumslengde 80 m på avstanden fra tverrstengslet til nederste ende av ledegarna/krokgarna. Det ble samtidig tillatt maksimalt 3 krokgarn eller ruser i et stengsel. Minsteavstanden mellom to stengsler på samme side av elva ble bestemt til 120 m, med mindre de sto i to forskjellige soner. Fisketiden ble satt til tre døgn i uka.

Som fiskeredskap utviklet stengselet seg raskere enn fiskereglene klarte å fange opp, og behovet var fortsatt til stede for mer presise bestemmelser om hvordan det kunne bygges. Bruken av stolper av stål gjorde redskapet mer egna til å stå i stryk, og gjorde det lettere og mindre arbeidskrevende å sette opp redskapet. Dette førte til at redskapet ble mer effektivt. Ved forhandlinger i 1983 ble det foreslått forbud mot bruk av stålstolper både for å trygge ferdselen med båt og for å hindre den nye bruken av stengsler i strykene. Protest fra norske fiskere gjorde at forslaget ble frafalt. I 1989 ble stengslet endelig nærmere definert for å hindre videre utglidning mot nye konstruksjonsmåter og nye materialer. Det ble også tatt med figurer av stengsel i forskriftene for å beskrive detaljene.

Stengselsfisket som ses som det mest opprinnelige garnredskapet i Tanavassdraget. Det er også det redskapet som krever mest kunnskap og mest arbeid for å sette opp. Av disse grunnene beholdt stengsel noe mer fisketid enn stågarn under den nye Tanaavtalen (2017), og fisket kan utøves tre fiskedøgn i uka fra midten av juni.

antall aktive bruk, reduksjon, bekymring for rekruttering – fangst.

Regler

• Stengselsfiske kan kun utøves i egen fiskesone. Sonene skal være merket med hvite, nummererte skilt. Fiskeren er selv ansvarlig for å kjenne grensene på sonen. Sonen organiserer selv sitt fiske, og her som regel en etablert praksis for hvem som fisker hvor.
• Karasjok fiskesone omfatter norsk side av Tanaelva i Karasjok kommune, norsk side av Anárjohka, Kárášjohka opp til Stuorragorži og Iešjohka opp til Iešjotbrua.
• Laksebreveier, husstandsmedlem, eller den som leier garnfiskerett, skal selv sette ut garnbruket. Et hustandsmedlem eller en medhjelper kan bistå under arbeidet med stengsel, settegarn eller røkting av garn. Fisker og eventuell medhjelper skal ha gyldig fiskekort og må være fast bosatt og registrert i folkeregistrert i en av elvedalens kommuner.
• Dersom laksebreveier eller hustandsmedlem har uforutsett kortere fravær fra fisket etter at garnbruk er satt ut, kan et hustandsmedlem eller en medhjelper utpekes til å røkte garnene eller til å trekke opp garnbruk innen fredningstidspunktet inntrer. Sonestyret kan også forespørres om bistand.
• Sesongen varer fra 1.6-31.7. Frem til og med 15.6. er fisket åpent fra mandag kl. 1800 til onsdag kl. 1800, mens det i resten av sesongen er åpent frem til torsdag kl. 1800.
• Det er tillatt å fiske med et faststående bruk etter laks, sjøørret og sjørøye om gangen. Det er ikke tillatt å fiske med stengsel samtidig som man fisker med drivgarn.
• Stengsel skal ha tverrstengsel (doaris), eventuelt ledestengsel (čuollu) og ledegarn (vuojahat) av slik konstruksjon at disse delene av redskapet ikke fanger fisk. I tverrstengsel og ledegarn skal det være trebukker eller stolper med avstand på 3 meter eller mindre.
• I tverrstengsel, ledestengsel og ledegarn kan det ellers bare brukes ris, garn, eller grinder med ris eller garn. Når det brukes garn i slike ledeanordninger, skal maskevidden være minst 58 mm, og det er kun tillatt å benytte tråd av spunnen nylon (tråd med enkeltfilamenter som er maksimalt 8 denier) som er minst 1,1 mm tykk (210/8×3, norsk tråd nr. 8).
• Den fangstende delen av stengselet skal være krokgarn (joddu) eller ruse (meardi). I et og samme stengsel kan man bruke inntil tre krokgarn og/eller ruser. Krokgarnet skal være formet som en spiss kile som kan være inntil 25 meter langt. Lengden på krokgarnet måles på den lengste siden.
• Det er bare tillatt å bruke tråd av hamp, bomull, nylonbindetråd eller spunnet nylon (nylon, perlon, terylene) i den fangstende delen av stengselet. Ved bruk av spunnet nylon skal enkeltfilamentene i tråden være maksimalt 8 denier. Det er ikke tillatt å bruke gjennomsiktig materiale, som monofilament nylon.
• Sammen med krokgarnet kan det stå et inntil 15 meter langt ledegarn og ett ledestengsel slik figur 1 viser. Funksjonen til ledegarnet og ledestengselet er å lede laksen til fangstdelen.

Krokgarn nr. 1 skal være festet i den ytterste posestolpen som vist på figur 1

Krokgarn nr. 2 og 3 skal være festet på følgende måte:

1. i spissen av krokgarnet (se figur 2, krokgarn nr. 3)
2. i ledegarnet (se figur 2, krokgarn nr. 2)
3. i ledestengselet (se figur 1, krokgarn nr. 2), eller
4. i tverrstengselet (se figur 1, krokgarn nr. 3).

Ledestengselet skal stå nedenfor hvert krokgarn/ruse, og være festet på følgende måte:

1. i krokgarnet (se figur 1, ledestengsel nr. 2), eller
2. i ledegarnet (se figur 1, ledestengsel nr. 1)

Dersom det er flere krokgarn ved siden av hverandre fra tverrstengselet (se figur 1, krokgarn nr. 1 og 3), er det bare tillatt å ha ledestengsel fra det ytterste krokgarnet

Samlet lengde av krokgarn og ledestengsel kan være inntil 80 meter, målt nedstrøms fra ytterste posestolpe som vist på figur 2

• Fredningsområder: Ved sideelv hvor laks går opp, må det i hovedelv på sideelvas side av djupålen ikke brukes stengsel nedstrøms fra sideelva nærmere enn 200 meter fra samløpet av sideelv og hovedelv.
• Djupål: Ingen del av stengselet må stå over djupålen i hovedløpet eller sideløp. Den ytterste delen av redskap skal ikke på noe punkt strekke seg nærmere enn 10 meter fra motsatt elvebredd. Med motsatt bredd menes også øyer, holmer og klipper som har egne løp mellom seg
•  Avstand mellom redskaper: Ingen del av stengsler må være nærmere enn 120 meter fra annet stengsel, og ingen del av settegarn og stengsel eller to settegarn må være nærmere enn 60 meter fra hverandre.
• Merking av bruk: Stengsel som er satt ut i elva, skal merkes slik at andre som ferdes i vassdraget, lett kan få øye på dem. Fangstredskapene skal merkes med en flottør som stikker minst 15 cm over vannoverflaten eller med et flagg festet på en stang som stikker minst 40 cm over vannoverflaten. Kortsiden av flagget skal være minimum 15 cm lang. Redskapet skal være merket med fiskerens navn og kontaktinformasjon, samt navnet på den eiendommen som fiskeretten er tilknyttet. På stengsel settes merket på et skilt eller en flottør festet på den ytterste stolpen eller bukken i tverrstengselet (doaris).

• Opptak av merker: Fangstredskap skal tas på land straks etter at fiskesesongen for redskapet er avsluttet. Utstyr brukt til å merke og sette opp redskap skal tas på land innen to uker etter avsluttet fiskesesong.

Stågarn (settegarn)

Stågarn var vanlig før 1870-tallet i øvre deler av vassdraget. fisket økte trolig ut over 1930-tallet.

Et stågarn er et enkelt, rett garn med flottør i begge ender. Det skal ikke festes med stolper, eller andre festeanordninger på andre steder enn i endene. En god stågarnsplass… med strømmen, uten press på garnet, danne en kile(?), 

Fiskereglene fra 1938 bestemte at stågarn kunne være maksimum 30 m lange. Samtidig ble det forbud mot kunstig strømbryter ved stågarnfiske. Frem til 1973 var det ikke begrensning på antall stågarn hver fiskerettshaver kunne benytte, men da ble det satt en grense på maks to fatstående bruk pr. rettighetshaver.

I 1979 kom det forbud mot garn av monofilament nylon i garn for laks og sjøørret. Dette innebar en reduksjon i beskatninga i juni og juli fordi garn av monofilament fiska mye mer effektivt når det var lyst. Det kom også bestemmelse om at stågarn ikke fikk lenkes sammen slik at de ble over 30 m lange. Stågarn tilhørende to forskjellige fiskere skulle nå heller ikke stå nærmere hverandre enn 60 m.

I perioden 1980-1989 kunne alle lokale fiskere på norsk side fiske med monofilamentgarn med maskevidde på opptil 45 mm etter andre arter enn laks og sjøørret. Fisket ble også åpnet for lokale stangfiskere. Det var ingen regel om at laks og sjøørret måtte settes ut. Regelen kan ha ført til betydelig beskatning av både smålaks og sjøørret. I 1990 ble største tillatte maskevidde satt til 35 mm, og det var igjen kun fiskerettshavere som kunne utøve fisket.

På lik linje med stengselsfisket, er også stågarnsfisket betydelig redusert i løpet av de 30-40 siste årene. Under garnregistreringen i 2010 ble det registrert 155 stågarn i vassdraget mot 424 stågarn i 1984. Av 63 garn registrert på norsk side i 2010 ble flest (36) registrert nedenfor Tana bru. Antallet har vært relativt jevnt frem til antall bruk pr fisker ble redusert fra 2 til 1 i 2017. Etter det er det årlig registrert opp mot 50 garn på norsk side av vassdraget i begynnelsen av juli.

Det foregår fortsatt fiske med stågarn i de store tilløpselvene Anárjohka, Kárášjohka og Iešjohka, samt i den finske sideelva Utsjoki.  sideelvene, selv om antallet er gått ned. På norsk side er de da først og fremst snakk om Kárášjohka med 9 registrerte garn i 2010, og tilsvarende i 2017. På finsk side ble det i 2010 registrert 30 stågarn i Utsjoki og 18 garn i Anárjohka.

Kort om fangst

Regler

• Stågarnsfiske kan kun utøves i egen fiskesone. Sonene skal være merket med hvite, nummererte skilt. Fiskeren er selv ansvarlig for å kjenne grensene på sonen. Sonen organiserer selv sitt fiske, og her som regel en etablert praksis for hvem som fisker hvor. Karasjok fiskesone omfatter norsk side av Tanaelva i Karasjok kommune, norsk side av Anárjohka, Kárášjohka opp til Stuorragorži og Iešjohka opp til Iešjotbrua.

• Laksebreveier, husstandsmedlem, eller den som leier garnfiskerett, skal selv sette ut garnbruket. Et hustandsmedlem eller en medhjelper kan bistå under arbeidet med stengsel, settegarn eller røkting av garn. Fisker og eventuell medhjelper skal ha gyldig fiskekort og må være fast bosatt og registrert i folkeregistrert i en av elvedalens kommuner.
• Dersom laksebreveier eller hustandsmedlem har uforutsett kortere fravær fra fisket etter at garnbruk er satt ut, kan et hustandsmedlem eller en medhjelper utpekes til å røkte garnene eller til å trekke opp garnbruk innen fredningstidspunktet inntrer. Sonestyret kan også forespørres om bistand.

• Sesongen varer fra 1.6-31.7, og i perioden frem til og med 15.7 er det tillatt å fiske to døgn i uka; fra mandag kl. 1800 til onsdag kl. 1800. Fra og med 16.7 er det tillatt å fiske fra mandag kl. 1800 til torsdag kl. 1800. I Anárjohka er det i tillegg lov til å fiske fra 1.8-12.8, fra mandag kl. 1800 til onsdag kl. 1800, men dette fisket er kun åpent for fiskere bosatt ved Anárjohka som fisket aktivt her i 2013-2015.
• Det er tillatt å fiske med kun et faststående bruk etter laks, sjøørret og sjørøye om gangen. Det er ikke tillatt å fiske med stågarn samtidig som man fisker med drivgarn
• Stågarn er et enkelt, rett garn med flottør i begge ender. Garnet skal ikke festes med stolper eller andre festeanordninger på andre steder enn i endene. Festeanordningen skal bare bestå av et enkelt søkke eller en enkelt stokk. Det er ikke tillatt å lage krok på settegarn, og det er forbudt å bruke kunstig strømbryter eller ledestengsel.
• Garnet kan være inntil 30 meter lang, og eller flere garn kan ikke lenkes sammen, hvis de sammen blir lengre enn 30 meter.
• Minste tillatte maskevidde er 58 mm, målt fra knutes midtpunkt til knutes midtpunkt når redskapet er vått.
• Det er bare tillatt å bruke tråd av hamp, bomull, nylonbindetråd eller spunnet nylon (nylon, perlon, terylene). Ved bruk av spunnet nylon skal enkeltfilamentene i tråden være maksimalt 8 denier. Det er ikke tillatt å bruke gjennomsiktig materiale, som monofilament nylon. Det er forbudt å bruke metalltråd, wire eller tilsvarende materiale i fangstredskap.
• Fredningsområder: Ved sideelv hvor laks går opp, må det i hovedelv på sideelvas side av djupålen ikke brukes settegarn nedstrøms fra sideelva nærmere enn 200 meter fra samløpet av sideelv og hovedelv.
• Djupål: Ingen del av settegarn må stå over djupålen i hovedløpet eller sideløp. Den ytterste delen av redskap skal ikke på noe punkt strekke seg nærmere enn 10 meter fra motsatt elvebredd. Med motsatt bredd menes også øyer, holmer og klipper som har egne løp mellom seg
• Avstand mellom redskaper: Ingen del av settegarn og stengsel eller to settegarn må være nærmere enn 60 meter fra hverandre
• Merking av bruk: Settegarn som er satt ut i elva, skal merkes slik at andre som ferdes i vassdraget, lett kan få øye på dem. Fangstredskapene skal merkes med en flottør som stikker minst 15 cm over vannoverflaten eller med et flagg festet på en stang som stikker minst 40 cm over vannoverflaten. Kortsiden av flagget skal være minimum 15 cm lang. Redskapet skal være merket med fiskerens navn og kontaktinformasjon, samt navnet på den eiendommen som fiskeretten er tilknyttet. På settegarn festes merket på en godt synlig flottør i enden av redskapet.

• Opptak av merker: Fangstredskap skal tas på land straks etter at fiskesesongen for redskapet er avsluttet. Utstyr brukt til å merke og sette opp redskap skal tas på land innen to uker etter avsluttet fiskesesong.

Kastenot

Kastenotfisket ble forbudt fra 2017. Det hadde da vært svært lite i bruk i vel 10 år, og siste gang det ble drevet ordinært notfiske på norsk side var i 2013.

Kastenot ble brukt spesielt i øvre del av vassdraget, i Anarjohka, Iesjohka og Karasjohka, og fra 1953 var det kun tillatt å bruke not ovenfor Leavvajohka. Lenger ned i vassdraget ble kastenot tidligere brukt bl.a. under Storfossen og under Ailestrykene. Det forekom spesiallaga nøter, men det var vanlig at stågarn ble bundet sammen og brukt som kastenot.

I 1938 ble det bestemt at kastenot kun må brukes på de «hittil benyttede kasteplasser». Bestemmelsen innebar forbud mot kastenot i daværende Tana kommune, for der var ingen kastenotplasser i bruk, med unntak for fiske etter sjøørret nedfor Gullholmen som var tillatt i august måned.

I 1938 ble det også bestemt at kastenota kunne være maksimum 100 m lang, det kunne brukes maksimum fire båter ved fisket og avstanden fra der nota ble kastet til der den ble tatt på land kunne være maksimum 250 m. Disse detaljene om not ble tatt inn for å hindre at not ble brukt i forbindelse med goldem som var forbudt allerede i 1872.

Kastenot er mest effektivt der laks samles i kulper under oppvandringa. Det er gjerne kulper som er så store og dype at laksen finner det trygt å stå der når det er liten vannføring i elva. Ved liten vannføring, gjerne kombinert med høy temperatur, kan laksen samles i betydelig antall i slike kulper. Når det nærmer seg gytetida og nettene er mørke blir laksen mere dristig og går da til gyteplassene også på lita vannføring.

Under perioder med svært liten vannføring blant annet i 2002 og 2003 vedtok Fylkesmannen i Finnmark et tidsbegrenset forbud mot kastenotfiske for at laksen som samlet seg i dype kulper, spesielt i Karasjohka, skulle få nødvendig beskyttelse. Man var da begynt å bli bekymret for oppgangen av laks til Karasjohka og Iesjohka.

Stangfiske

Lokale og tilreisende stangfiskere står som regel for litt mer enn halvparten av fangsten i vassdraget. På norsk side har lokale fiskere uten garnfiskerett rett til stangfiske. Mellom 1 350-1 450 lokale fiskere kjøper årlig sesongkort på norsk side, og vel 200 av disse er fiskere med garnrett. De øvrige er stangfiskere, eller husstandsmedlemmer til rettighetshaverne.

Stangfiske i Tanavassdraget har også lange tradisjoner, og det drevet en primitiv form for stangfiske allerede lenge før engelskmennene innførte sportsfiske med stang på midten av 1850-tallet.

Turistfisket gikk fra å være et fiske for et lite privilegert mindretall til å være et fiske for de mange, særlig etter at det ble bedre veiforbidelser til Tanadalen i løpet av 1960-tallet. I årene frem til den nye Tanaavtalen (2017) ble det årlig solgt om lag 33 000 fiskedøgn til grenseelvstrekningen, men fra 2017 ble det satt et tak på 22 000 fiskedøgn. Norsk side har ikke klart å selge hele sin kvote (11 000 døgn), og salget er derfor halvert i forhold til årene før avtalen.