Den opprinnelige Lov av 23. juni 1888 om Retten til Fiskeri i Tanavassdraget i Finmarkens Amt (Tanaloven) bygde på kongelig plakat av 4. mai 1872.

Med Tanaloven la myndighetene fiskeretten til den jordbrukende befolkning i elvedalen. Hensikten med Tanaloven var å sikre at personer med tilknytning til Tanavassdraget, fikk beholde fiskeretten de hadde ervervet gjennom alders tids bruk.

Loven ble fornyet i 2014. Det var ment at loven skulle inngå i Finnmarksloven, men TF med gode hjelpere fikk kjempet inn at Tanaloven skulle bestå som en særlov. I 2014 ble også stangfiskeretten for personer bosatt i Tana og Karasjok kommune hjemlet i loven. Rettigheten deres var allerede formalisert i forskrift om lokal forvaltning av fisk og fisket i Tanavassdraget, Finnmark (Tanaforskriften) fra 2011.

I Lovens § 4 heter det:

Den som avler minst 2000 kg høy i året eller tilsvarende mengde annet grovfôr på grunn som vedkommende eier eller leier på åremål og bor på eller i nærheten av, og som ligger mindre enn to kilometer fra elvebredden, har rett til å fiske etter alle fiskeslag og med alle tillatte fiskeredskaper i de lakseførende delene av Tanavassdraget.

Fiskeretten etter første ledd ligger til ett medlem av husstanden. Dersom flere personer driver fiskeberettiget jordbruk i fellesskap på samme grunn, har bare én av dem rett til garnfiske.

I lovens § 5 heter det:

De personer som bor i Tana eller Karasjok kommuner har rett til å fiske med stang eller håndsnøre fra land og båt i de lakseførende delene av Tanavassdraget mot løsning av fiskekort til lav pris. Det samme gjelder for personer som bor langs lakseførende sideelver til Tana i Kautokeino kommune. Reindriftsutøvere som ikke bor i disse områdene, har rett til stangfiske når de driver reindrift i elvedistriktet.

Fiskerett etter første ledd må ikke utøves til fortrengsel for de fiskeberettigete etter § 4.

Les loven i lovdata:

Lov om fiskeretten i Tanavassdraget Tanaloven

Les den opprinnelige Tanaloven fra 1888: