Sjøørreten i Tanavassdraget

Ved siden av laksen, er sjøørreten en betydelig fiskeressurs for matauk og sportsfiske i Tanadalen. De årlige fangstene har vært på opp mot 7-8 tonn, men gjennomsnittet for perioden 1982-2015 er på om lag 4 tonn.

Norsk og finsk fangst av sjøørret i Tanavassdraget i total vekt (venstre) og fordelingen av fangsten mellom de to land (høyre). Den finske fangsten i perioden 1967-71 er rapportert av fiskefellesskapene.

Ørretens utbredelse i vassdraget

Det er ørret i store deler av vassdraget, og det er mer enn 1 200 km elvestrekning tilgjengelig for anadrome fiskebestander. Det er dokumentert at sjøørret gyter i sideelver opptil 300 km fra Tanamunningen. Ørreten gyter gjerne i mindre sideelver enn laksen, men også i de større sideelvene hvor det er laksen som dominerer gytebestanden.

Utbredelsen av sjøørret i Tanavasdraget (merket med orange). Fordelingen er kartlagt ut fra intervjuer av lokale fiskere, drivtellinger og fra skjellprøvematerialet fra 1972-2014.

Enkelte individer lever i småelvene de vokste opp, og forblir småvokst gjennom livet. Andre oppnår økt vekst ved å vandre fra småbekker til Tanaelva, eller innsjøer. En tredje livshistorietaktikk er å vandre ut til Tanamunningen og Tanafjorden for å få økt vekst. Den sistnevnte gruppen regnes som sjøørret.

Sjøørretens livssyklus

Veksten til ung ørret varierer sterkt i de ulike delene av vassdraget, ut fra tilgjengelig næring og vanntemperatur. Det er stor variasjon i både alder og størrelse på sjøørretsmolten, men gjennomsnittssmolten er mellom 5 og 6 år (3-9 år) og på om lag 25 cm (15-30 cm).

Smolten vandrer ned Tanaelva på forsommeren, og sannsynligvis forblir det meste av smolten i selve munningen og i indre fjorden fremfor lengre migrasjon utover Tanafjorden. Tanamunningen er et stort matfat med silbestanden som hovednæring også for sjøørreten. Etter en periode på 1-3 måneder i munningen vandrer ørreten opp et stykke i elva for overvintring. Ørretene trenger minst to sesonger i munningen før de er gyteklar, mens noen trenger så mye som 4 somre. Det er foreløpig ukjent om en mindre andel av bestanden holder seg i munningsområde også vinterstid.

Radiomerkeprosjektet (2011-13) avslørte at gytevandringen til Tanaørreten er unik. De fleste individene ser ut til å bruke drøyt halvannet år på sin gytevandring. Ørreten vandrer et stykke opp i vassdraget første sensommer og høst, den overvintrer og fortsetter sin vandring oppover påfølgende vår. Utpå sensommeren vandrer den opp i sin sideelv og finner en høvelig gyteplass. Etter gytingen i september måned slipper den seg ned til større sideelver eller selve Tanaelva for overvintring. Den migrerer til munningen påfølgende vår, nesten to år etter at den forlot munningen på sin gytevandring. Ørretene kan gjennomføre mange gytevandringer. Den største ørreten som man har skjellprøver fra var 6,5 kg og hadde allerede gytt to ganger.

Vandringsrute for radiomerket ørret (69 cm). Den ble merket 30. mai i 2011 ca 210 km fra elvemunningen. Da den ble merket var den en utgytt ørret på vei mot munningen for å spise seg opp igjen. Den ble 2,5 måneder i Tanamunningen før den startet på vandringen opp elva igjen. Den overvintret ca 10 mil opp i elva, og fortsatte vandringen opp elva påfølgende vår (2012). Den vandret opp til Anárjohka og sideelva Goššjohka hvor den gytte tidlig i september. Etter gytingen slapp øreten seg ned til selve Anárjohka hvor den overvintret.

Fangstmønster

Fangsten at ørret er både preget av vandringsmønsteret til ørreten og ikke minst fiskeaktiviteten. Mens fangsten på både norsk og finsk side av riksgrensestrekningen i første rekke gjøres som bifangst i laksefisket, er det ørreten som er målet for dorgefisket i Tanamunningen.

På grensestrekningen fanges det mest ørret i begge endene av fiskesesongen, mens det beste fisket i Tanamunningen som regel er de første ukene etter at fiskesesongen starter der 15. juli.

Fisket i munningen er viktig, og tradisjonelt har en overvekt av fangsten blitt tatt på norsk side. En noe økende andel er de siste årene fanget på finsk side, og i 2010 ble det fanget mest ørret på finsk side.

Tanamunningen sett fra Márjjavággi (foto: Narve S. Johansen).

På norsk side fanges om lag 90 % av fangsten på stang, og turister fanger 10-20 % av fangsten. Lokale fiskere fanger mest ørret også i det finske fisket, men turister tar i gjennomsnitt 40 % av fangsten der.

En bestand i vekst?

Lokale fiskere er av den klare oppfatning at ørretbestanden har økt i størrelse, og at det er mer stor ørret å få både i Tanamunningen og oppe i vassdraget. Det finnes ingen årlig overvåking av gytebestanden av ørret i Tana, og rapportert fangst har heller blitt redusert noe de siste årene. Basert på skjellprøvetatt ørret kan man likevel si at mengden større ørret har økt, og dessuten at andelen flergangsgytere har økt i fangstene utover 2000-tallet.  

Sjøørretfangstene (kg) og fangstandelene etter sjøaldersgruppe (0–6 sjøår og flergangsgytere) på finsk side av Tanaelva. Figuren er basert på skjelprøvetett ørret (fig er hentet fra sjøørretrapporten: Niemelä mfl 2016).

Ørretrapport er og beskatningsråd

Tidligere har det vært svært sparsomt med litteratur om sjøørretbestanden i Tanavassdraget på norsk. Finsk institutt for vilt og fiskeriundersøkelser RKTL (nå: Finsk naturressursinstitutt –  LUKE) gjennomførte et treårig prosjekt med kartlegging av Tanaørreten (2011-13), og radiomerkeprosjektet var en viktig del av kartleggingen. Innledningsvis ble all tilgjengelig kunnskap basert på innsamlede skjellprøver og fangstdata samlet i en rapport. Denne er senere oppdatert og ble også publisert på norsk i mars 2016.

2016_1 Sjøørret i Tanavassdraget_fangst og økologi

I rapporten er det gitt beskatningsråd på bakgrunn av hva som ville gi en positiv utvikling for sjøørretbestanden, og det ble gitt en vurdering på hvordan en eventuelt økt fisketid ville påvirke fangst av laks.

Ørreten modnes for første gang når den er 45-50 cm. Et minstemål på 50 cm ville gi ørreten sjanse til en runde med formering før fangst. Å styre fiske bort fra småbekker og -elver ville sikre at ungfisk ikke blir fanget før migrasjon til munningen tar til.

Basert på prøvefiske i Tanaelva og i ulike sideelver etter sesongslutt, kan en si at det er problematisk å forlenge sesongen for fiske etter sjøørret. Lengre garnfiskesesong etter ørret vil også berøre laksen. Det konkluderes med at er størst potensiale for utvidelse i sesong i nedre del av Tanaelva, mens utvidelse av sesongen på andre strekninger i vassdraget må gjøres først etter nøye overveielse og tydelig utpeking av fiskeområde.