Sjøørreten i Tanavassdraget

Ved siden av laksen, er sjøørreten en betydelig fiskeressurs for matauk og sportsfiske i Tanadalen. De årlige fangstene har vært på opp mot 7-8 tonn, men gjennomsnittet for perioden 1982-2015 er på om lag 4 tonn.

Norsk og finsk fangst av sjøørret i Tanavassdraget i total vekt (venstre) og fordelingen av fangsten mellom de to land (høyre). Den finske fangsten i perioden 1967-71 er rapportert av fiskefellesskapene.

Ørretens utbredelse i vassdraget

Det er ørret i store deler av vassdraget, og det er mer enn 1 200 km elvestrekning tilgjengelig for anadrome fiskebestander. Det er dokumentert at sjøørret gyter i sideelver opptil 300 km fra Tanamunningen. Ørreten gyter gjerne i mindre sideelver enn laksen, men også i de større sideelvene hvor det er laksen som dominerer gytebestanden.

Utbredelsen av sjøørret i Tanavasdraget (merket med orange). Fordelingen er kartlagt ut fra intervjuer av lokale fiskere, drivtellinger og fra skjellprøvematerialet fra 1972-2014.

Det er tre hovedformer for livshistoriestrategi for ørreten i Tanavassdraget. Enkelte individer blir boende i småelvene og forblir småvokst gjennom livet. Andre oppnår økt vekst ved å vandre fra småbekker til Tanaelva, eller innsjøer. En tredje livshistoriestrategi er å vandre ut til Tanamunningen og Tanafjorden for å få økt vekst. Den sistnevnte gruppen regnes som sjøørret.

Sjøørretens livssyklus

Veksten til ung ørret varierer sterkt i de ulike delene av vassdraget, ut fra tilgjengelig næring og vanntemperatur. Det er stor variasjon i både alder og størrelse på sjøørretsmolten, men gjennomsnittssmolten er mellom 5 og 6 år (3-9 år) og på om lag 25 cm (15-30 cm).

Smolten vandrer ned Tanaelva på forsommeren, og sannsynligvis forblir det meste av smolten i selve munningen og i indre fjorden fremfor lengre migrasjon utover Tanafjorden. Tanamunningen er et stort matfat med silbestanden som hovednæring også for sjøørreten. Etter en periode på 1-3 måneder i munningen vandrer ørreten et stykke opp i elva for overvintring. Ørretene trenger minst to sesonger i munningen før de er gyteklar, mens noen trenger så mye som 4 somre. Det er foreløpig ukjent om en mindre andel av bestanden holder seg i munningsområde også på vinterstid.

Radiomerkeprosjektet (2011-13) avslørte at gytevandringen til Tanaørreten er unik. De fleste individene ser ut til å bruke drøyt halvannet år på sin gytevandring. Ørreten vandrer et stykke opp i vassdraget første sensommer og høst, den overvintrer og fortsetter sin vandring oppover påfølgende vår. Utpå sensommeren vandrer den opp i sin sideelv og finner en høvelig gyteplass. Etter gytingen i sent i august, eller tidlig i september slipper den seg ned til større sideelver eller selve Tanaelva for overvintring. Den migrerer til munningen påfølgende vår, nesten to år etter at den forlot munningen på sin gytevandring. Ørretene kan gjennomføre mange gytevandringer. Den største ørreten som man har skjellprøver fra var 6,5 kg og den hadde allerede gytt to ganger.

Vandringsrute for radiomerket ørret (69 cm). Den ble merket 30. mai i 2011 ca 210 km fra elvemunningen. Da den ble merket var den en utgytt ørret på vei mot munningen for å spise seg opp igjen. Den ble 2,5 måneder i Tanamunningen før den startet på vandringen opp elva igjen. Den overvintret ca 10 mil opp i elva, og fortsatte vandringen opp elva påfølgende vår (2012). Den vandret opp til Anárjohka og sideelva Goššjohka hvor den gytte tidlig i september. Etter gytingen slapp øreten seg ned til selve Anárjohka hvor den overvintret.

Fangstmønster

Det har tradisjonelt vært store forskjeller i fangstmønsteret på norsk og finsk side. På norsk side fanges det mest ørret i selve Tanamunningen. Ettersom fiskesesongen tidligere åpnet der først 15. juli, var det en markert topp i fangsten i andre halvdel av juli. På finsk side, og på norsk side av grensestrekningen har det tidligere vært to topper i fangst, en på tidlig vår, og en på ettersommeren når ørreten har vandret oppover i vassdraget.

Tanamunningen sett fra Márjjavággi (foto: Narve S. Johansen).

På norsk side fanges om lag 90 % av fangsten på stang, og turister fanger 10-20 % av fangsten. Lokale fiskere fanger mest ørret også i det finske fisket, men turister tar i gjennomsnitt 40 % av fangsten der.

En bestand i vekst?

Lokale fiskere er av den klare oppfatning at ørretbestanden har økt i størrelse, og at det er mer stor ørret å få både i Tanamunningen og oppe i vassdraget. Det finnes ingen årlig overvåking av gytebestanden av ørret i Tana, og rapportert fangst har vært høyere tidligere år. Basert på skjellprøvetatt ørret har man likevel en indikasjon på at mengden stor sjøørret har økt, og dessuten at andelen flergangsgytende ørret har økt i fangstene utover 2000-tallet.

Sjøørretfangstene (kg) og fangstandelene etter sjøaldersgruppe (0–6 sjøår og flergangsgytere) på finsk side av Tanaelva. Figuren er basert på skjelprøvetett ørret (fig er hentet fra sjøørretrapporten: Niemelä mfl 2016).

Rapport om ørretfiske og bestand 

Tidligere har det vært svært sparsomt med litteratur om sjøørretbestanden i Tanavassdraget på norsk. Finsk institutt for vilt og fiskeriundersøkelser RKTL (nå: Finsk naturressursinstitutt –  LUKE) gjennomførte et treårig prosjekt med kartlegging av Tanaørreten (2011-13), og radiomerkeprosjektet var en viktig del av kartleggingen. Innledningsvis ble all tilgjengelig kunnskap basert på innsamlede skjellprøver og fangstdata samlet i en rapport. Denne er senere oppdatert og ble også publisert på norsk i mars 2016.

2016_1 Sjøørret i Tanavassdraget_fangst og økologi